NATO-landenes bevæpning av Ukraina fører verden mot atomkrig


Verden har aldri vært nærmere atomkrig enn idag.

Interne forhold i NATO-landene, og i bredere forstand i de fleste vestlige demokratier, fører til at vestlige statsledere ikke har et tilstrekkelig godt beslutningsgrunnlag for å vurdere konsekvensene av det de foretar seg overfor Ukraina og Russland. Disse interne forholdene dreier seg om økonomisk samrøre mellom kongressen og særinteressene til våpenindustrien i USA, om omfattende korrupsjon og mangel på folkestyre i EU, om vestlige efterretningstjenesters motivasjon for å fôre sine respektive lands statsledere med renspikket desinformasjon, og om en manglende evne til å lytte til det Russland sier og en manglende forståelse av russiske forhold. I sum er dette en eksplosiv miks, som nå er i ferd med å føre verden rakt mot en atomkrig.


1, Våpenindustriens grep om amerikanske folkevalgte

Det økonomiske samrøret mellom Kongressen og den amerikanske våpenindustrien er velkjent. Våpenindustrien tjener ufattelige summer hver gang USA er i krig, og når det regner på presten, så drypper det på klokkeren, i form av mer eller mindre dårlige skjulte kickbacks til kongressrepresentantene, som i de aller fleste tilfelle ser på sine verv som en rask vei til rikdom. Gjennom direkte og indirekte korrupsjon er den amerikanske våpenindustriens grep om kongressen så tett at det er så å si umulig for Kongressen å avvise gigantpakker med våpenhjelp til Ukraina. Faren for at USA og NATO slik trekkes inn i krigen avskrekker ikke den enkelte kongressrepresentants våte drøm om flere millioner inn på kontoen. Den amerikanske kongressen representerer nå våpenfabrikkene, og ikke de amerikanske velgerne.

Det var kort tid efter midnatt i Bagdad fredag 3. januar da et missilangrep beordret av president Trump drepte den iranske generalen Qassem Soleimani. Da børsene åpnet neste dag, kunne flere titalls medlemmer av Kongressen se en økning i porteføljene sine, da deres investeringer i våpenprodusenter som Lockheed Martin og Raytheon økte i verdi på grunn av muligheten for krig. Iløpet av de neste tre handelsdagene steg indeksen for forsvarsindustrien med 2,4% over torsdagens sluttnoteringer. Blandt disse kongressrepresentantene som har personlige investeringer i forsvarsindustrien er det flere som sitter i komitéer som har avgjørende beslutningsmyndighet over inntektskildene til våpenprodusentene. 51 kongressrepresentanter og deres ektefeller eier aksjer verdt mellom 2,3 og 5,8 millioner dollar i selskaper som er blandt de 30 største våpenprodusentene i verden. Atten kongressrepresentanter eier til sammen aksjer i Lockheed Martin til en verdi av opptil 760 000 dollar, og Lockheed Martin er verdens største forsvarsentreprenør. Verdien av Lockheed Martin-aksjene økte med 4,3% dagen efter attentatet på Soleimani - en dag da Dow Jones generelt sett hadde nedgang. Over 70% av Lockheed Martins inntekter på 51 milliarder dollar i 2018 kom fra salg til den amerikanske regjeringen. Selskaper som Lockheed Martin, Northrop Grumman og Raytheon selger nesten utelukkende produktene sine til den amerikanske staten gjennom bevilgninger godkjent av kongressen.

I Senatet eier på sin side nesten en tredjedel av medlemmene i Senatets forsvarskomité aksjer i de største våpenprodusentene. Denne komitéen er ansvarlig for innkjøpssiden av de årlige forsvarsutgiftene, som fordeler midler til det amerikanske forsvarsdepartementet og som spesifiserer hvilke våpensystemer og hvilke andre varer departementet skal kjøpe fra private entreprenører. I forsvarsbudsjettet for 2020 godkjente komitéen 1,85 milliarder dollar til innkjøp av 18 flere F-35 Joint Strike Fighter-fly og til innkjøp av reservedeler fra Lockheed Martin. Komitémedlem senator Roy Blunt (R-Mo.) eier eksempelvis aksjer i Lockheed Martin til en verdi av ca 100 000 dollar. Senne sentatsomitéen anbefalte også å bevilge 1,1 milliarder dollar til innkjøp av 6 P-8A Poseidon-fly, som er et maritimt overvåknings- og rekognoseringsfly produsert av Boeing. Komitémedlemmene Dianne Feinstein (D-Calif.), Susan Collins (R-Maine) og Jerry Moran (R-Kansas) eier aksjer i Boeing til en samlet verdi av opptil 750 000 dollar.

EUs evige dilemma er og blir at overnasjonalitet er uforenlig med lokalt selvstyre, fordi de enkelte land som berøres av EUs beslutninger har vidt forskjellige strategiske og økonomiske interesser. Norge som en betydelig energieksportør har andre interesser enn Tyskland, som er en betydelig energiimportør, men EØS-avtalen forplikter Norge til å la hensynet til Norges interesser vike for hensynet til de kontinentaleuropeiske EU-land. Derfor bygger Norge eksportkabler for strøm, som muliggjør avtaler som den Deutsche Bahn inngikk med Norge i 2021, der Statkraft skal levere 190 gigawatt strøm til det tyske togselskapet i 10 år fra 2023. Tyskland er et mye større land enn Norge og det skal mye til å hevde interessene til fem millioner norske forbrukere stillet overfor åtti millioner innbyggere til Europas største industrinasjon, all den tid kablene ligger der og EØS-avtalen er i kraft. Norge produserer et begrenset antall kilowattimer per år og det finnes en endelig pengemengde i EU, og EU og EØS er de mekanismene som på den mest effektive måten setter hensynene til vanlige mennesker i EU og EØS-landene bak andre hensyn når knappe ressurser skal prioriteres. Når Tyskland nekter å importere russisk gass, kan de i praksis ta seg råd til å gjøre det, delvis fordi EØS-samarbeidet tvinger Norge til å dekke opp noe av det resulterende tyske energiunderskuddet. Når nasjoner som Tyskland og Frankrike videre sender våpen for titalls milliarder til Ukraina, blir det nødvendigvis mindre penger igjen til andre formål, og det blir utbetalingene til pensjonister og trygdede i disse landene som blir salderingsposter når budsjettene skal gjøres opp. Utenriksminister Anniken Huitfeldt deltok nylig på giverlandskonferansen for Ukraina i London der hun presterte å love bort 75 milliarder norske skattekroner til regimet i Kiev fordelt på en periode over fem år. En sak er at det er ydderst tvilsomt om det vil finnes noen ukrainsk stat i fulle fem år fremover i tid, en annen sak er at norske forbrukere på grunn av EUs sanksjonspolitikk mot Russland, som Norge følger slavisk, betaler priser på strøm, bensin og mat som har steget med rundt regnet tyve prosent per år siden krigen i Ukraina startet.

Hva er det som motiverer de europeiske elitene til å prioritere bevilgninger til våpen og krig mens vanlige mennesker ikke får endene til å møtes? Vi er henvist til å spekulere, fordi politikere som Anniken Huitfeldt konsekvent ikke besvarer Taliban Norges henvendelser med spørsmål om dette.

Når man rekrutterer byråkrater fra alle EUs medlemsland til sentraliserte og overnasjonale institusjoner, bygger man i prinsippet en ny eliteklasse, som sjelden vil arbeide aktivt og iherdig for å nedlegge sine egne stillingshjemler, slik Nigel Farage gjorde da han var medlem av Europaparlamentet: De fleste eurokrater vil arbeide for økede bevilgninger til sine EU-institusjoner og i det store og det hele oppføre seg slik at de kommer i betraktning til avansement og bedre stillinger i det systemet de befinner seg i. I organisatorisk og geografisk nærhet til EU finner vi organisasjoner som WEF og NATO, to av de mest korrupte institusjonene på planeten, og bordet fanger igjen, og den europeiske herskerklassen inngår regelmessig og forutsigbart i en svingdørskarusell mellom stillinger EU og samarbeidende organisasjoner som NATO og WEF. Espen Barth Eide og Børge Brende har begge vært innom eventyrlig gasjerte sinekyrestillinger i WEF og efter endt tjeneste blir de resirkulert tilbake til norsk rikspolitikk. I praksis er det vanskelig for norske toppolitikere å sette hensynet til Norge foran hensynet til sine kolleger i Europa når det gjelder Ukraina når de først er så innsauset i samrøret med EU og tilgrensende organisasjoner som de allerede er. Det eksisterer nå en de facto politikerklasse som fungerer som bindeledd mellom EØS-land som Norge og EU-landene på den ene siden og mellom disse landene igjen og NATO på den andre siden, og denne politikerklassen har få incitamenter til å overflødiggjøre seg selv ved å begynne å tale Roma midt imot. Det er en kortslutning å tro at norske politikere som Jonas Gahr Støre, Anniken Huitfeldt, Børge Brende og Espen Barth Eide er lojale mot den norske overklassen, som de ofte blir beskyldt for å tilhøre. Ei heller blir det fullstendig korrekt å si at de er lojale mot EU eller NATO som sådanne. Det korrekte er å si at de er lojale mot sine kolleger - byråkratoverklassen i de vestlige land.


3, Vestlige efterretningstjenesters motivasjon for å fôre sine lands statsledere med desinformasjon

Mens politikere i suverene nasjoner som Russland, Iran og Kina er valgt ut gjennom en kvalifiseringsprosess, der de presumtivt dyktigste statslederemnene havner i posisjon, er situasjonen i NATO-landene en annen, der statslederne er frontfigurer for aktører i dypstaten som aldri står frem. I USA var den siste reelle presidenten Bill Clinton, og tre av fire presidenter efter ham, George Dubya, Barrack Obama og Joe Biden, har vært frontfigurer, som blir guidet gjennom presidentrollen, som blir fortalt hva de skal si og hva de skal gjøre. Unntaket er Donald Trump. Frontfigurene er totalt avhegige av hva efterretningsorganisasjonene forteller dem, og de har få, om ingen, kvalifikasjoner eller alternative informasjonskilder som setter dem i stand til å vurdere virkeligheten. Når vestlige statsledere som Joe Biden, Olaf Scholz, eller Boris Johnson blir fortalt av sine efterretningstjenester at Russland er i ferd med å tape krigen, at den russiske hæren snart går tom for ammunisjon, at moralen i de russiske styrkene er på et bunnivå og at de russiske tapene i felten utgjør tyve ganger de reelle tapene og at stemningen i Russland har snudd seg mot krigen, da sitter bevilgningene nokså løst, fordi da tror statslederne og det øvre politiske skiktet i NATO-landene at Ukraina er på nippet til å kunne få et overtak, selv om alle disse opplysningene er fri fantasi.

Den samme desinformasjonen fôres til vestlig presse, hvis journalister (om man skal kunne kalle dem det) sluker agnet rått og helt, og som så gjengir det i vestlige midtstrømsmedia, samtidig som russiske og alternative nyhetskilder stenges ute. Apper som RT er fjernet fra Google Play, fra Apples App store og russiske fjernsynskanaler er fjernet fra vestlige kabelmenyer. Da blir resultatet at opinionen i de vestlige landene i større grad blir snudd til fordel for Ukraina sammenlignet med om edruelig informasjon om hva som foregår på bakken hadde vært alment tilgjengelig, enskjønt dette gjelder nok i mindre grad i Italia, Frankrike og på Balkan.

En meningsmåling tatt opp i september 2022 viser at flertallet av slovakene ville ønske en russisk militær seier over Ukraina velkommen. I en annen undersøkelse gjennomført i mai 20222 oppfattet kun 33 prosent av bulgarerne og 45 prosent av ungarerne Russland som en trussel. Ungarn, Slovakia og Bulgaria viser også generelt svakest støtte i regionen for EUs sanksjoner mot Russland, ifølge en Eurobarometer-undersøkelse gjennomført høsten 2022. Omtrent 64% av respondentene i de 11 EU-medlemslandene i undersøkelsen sa at de så Vladimir Putins Russland som en konkurrent (9%) eller verre, en motstander (55%) - hvilket er dobbelt så mange som følte det samme da spørsmålet ble stilt i 2021. Andelen mennesker som har en sterkt negativ oppfatning av Russland varierer imidlertid betydelig, fra 74% i Danmark, 71% i Polen, 70% i Sverige, 67% i Nederland og 62% i Tyskland, til 37% i Italia og bare 17% i Bulgaria.

Én ting er at stadige militære bevilgninger er ren sosialhjelp til våpenindustrien, en annen ting er om vestlige efterretningsbyråer skulle begynne å fortelle sannheten til de til enhver tid sittende statslederne, da ville dette i seg selv undergrave de samme efterretningsbyråenes stilling. Suverene nasjoner som Russland, Kina og Iran er gjerne politisk langt mer stabile enn vestlige land, statslederne sitter gjerne i posisjon i lengre perioder enn i vesten og disse landenes politiske linje ligger som oftest fast gjennom tiår efter tiår. I de vestlige parlamentariske demokratier sitter under halvparten av statslederne en full periode, og politikken skiftes omkring fra det ene valget til det neste. De som sitter i posisjon i rikspolitikken kommer sjelden fra miljøer som efterretningstjenestene stoler på og å begynne å gi dem sann informasjon ville bli sett på som en katastrofe av dimensjoner, som disse tjenestene forsøker å unngå for enhver pris. Vi kan forestille oss en samtale mellom Boris Johnson og representanter for MI6, der sistnevnte sier «Å. 9/11? Nei, det var CIA og Mossad.» Eller: «ISIS? Nei, de er finansiert av oss.» Om disse flyktige frontfigurene som tjener som symbolske statsledere i de vestlige land skulle få slik informasjon fra sine efterretningstjenester, ville de i samme nu bli ubrukelige som frontfigurer. De ville slutte å følge ordre. Derfor skjer dette ikke. Situasjonen er en helt annen i de suverene nasjoner, der statslederne ikke er frontfigurer, men virkelig sitter med makten, og der de mottar sann informasjon fra sine egne efterretningstjenester. Dette er hovedgrunnen til at USA og NATO ikke har maktet å velte land som Russland, Kina og Iran, på tross av hvor inderlig de så gjerne ville. De vestlige lands statslederes mangel på sann og pålitelig efterretning blir som å styre en bil i full fart mens chauffeuren sitter bak-frem og kun ser hva som skjer gjennom bakvinduet. En slik bil vil kræsje absolutt hele tiden: Vietnam, Afghanistan, Irak, Libya, Syria, Iran og nå Ukraina og snart Taiwan.

Den russiske intervensjonen i Ukraina burde ikke ha kommet som noen overraskelse på NATO. Russland har gjentatte ganger gjennom nesten to tiår forsøkt å fortelle Vesten at et ukrainsk NATO-medlemsskap er fullstendig uakseptabelt for Russland.

I et gradert telegram fra februar 2008 advarer USAs daværende Moskva-ambassadør William J. Burns om følgende av at Ukraina fortsetter tilnærmingen til NATO. Han skriver: «NATO membership for Ukraine could potentially split the country in two, leading to violence or even, some claim, civil war, which would force Russia to decide whether to intervene.»

I sin tale til NATOs toppmøte i București den 4. april 2008 sa Vladimir Putin blandt annet:

Men i Ukraina utgjør etniske russere en tredjedel av befolkningen. Av femogførti millioner mennesker, ifølge den offisielle folketellingen, er sytten millioner russere. Det finnes regioner der kun den russiske befolkningen bor, for eksempel i Krim. 90% er russere der. Generelt sett er Ukraina en svært komplisert stat. Ukraina, slik det eksisterer i dag, ble opprettet i sovjettiden, og landet fikk sine territorier fra Polen - etter andre verdenskrig, fra Tsjekkoslovakia og Romania. For øyeblikket er ikke alle problemene i grenseområdet mot Romania i Svartehavet løst ennå. Derefter mottok Ukraina store territorier fra Russland i øst og syd i landet. Det er en komplisert statskonstruksjon. Hvis vi oppå dette legger NATO-problemer og andre problemer, kan det sette hele den ukrainske statens eksistens i fare. De interne politiske problemene i Ukraina er svært kompliserte. Vi bør gå veldig forsiktig frem. Vi har ikke noen rett til å nedlegge veto, og vi later ikke som om vi har det heller. Men jeg vil at vi alle, når vi tar slike beslutninger, skal være klar over at Russland også har interesser i Ukraina. Vel, sytten millioner russere bor for øyeblikket i Ukraina. Hvem kan hevde at vi ikke har noen interesser der? I syd, helt syd i Ukraina, er det utelukkende russere.

I desember 2021 gjentok Russland kravet om at Ukraina måtte forbli nøytralt. Russland ønsket også en sikkerhetsavtale med USA og en annen med NATO. Vestlige ledere avviste alle kravene. Dmitri Trenin, lederen for det daværende Carnegie Moscow Center, skrev i en kommentar at om Russlands krav om sikkerhetsgarantier ikke skulle bli imøtekommet, ville Russland høst sannsynlig agere på egenhånd, og høyst sannsynlig militært.

Det har heller ikke manglet på advarsler fra amerikansk hold. I en artikkel den 19. mai 2023 i det toneangivende tidsskriftet Foreign Policy skriver den ikke ukjente John R. Deni: Don’t Promise Ukraine NATO Membership Now. I en artikkel i det like toneavgivende tidsskriftet Foreign Affairs den 7. juli 2023 advares det videre: Don’t Let Ukraine Join NATO.

Felles for alle disse advarslene er at de kommer fra enten russisk hold direkte, eller fra miljøer som kjenner godt til russiske politiske forhold. Alle som en gav de uttrykk for at å fortsette å love Ukraina NATO-medlemsskap ville føre til krig, og efterat krigen faktisk startet sier de samme miljøene nå at fortsatte løfter om NATO-medlemsskap vil gjøre krigen mer omfattende, mer brutal og mer langvarig, uten at sluttresultatet blir noe annet enn en russisk seier. Likevel hører ingen vestlige statsledere på disse advarslene. Hvorfor?

Én grunn kan være at vestlige ledere faktisk tror at om de bare gir Ukraina tilstrekkelig mye og tilstrekkelig langvarig militær støtte, vil Ukraina kunne vinne krigen. Dette skyldes igjen at vestlige ledere i liten grad mottar sann efterretning om den pågående krigen.

En annen grunn være at vestlige ledere tror Russland bløffer. Før den russiske intervensjonen kunne man være fristet til å la tvilen komme vestlige ledere til gode på dette punktet, men nå kan man ikke lenger det. Nå viser Russlands militære intervensjon at Russland mener det de sier. Og hva er det Russland sier? De sier njet, men forstår vestlige ledere hva Russland mener når de sier njet? Det ser ikke slik ut. Det ser ut som om vestlige ledere tror at Russland mener «vi liker dette ikke og vi kommer til å furte i lang tid». Men det er ikke det Russland faktisk mener. Det Russland mener er «over my dead body». Det betyr at Russland vil ta alle tilgjengelige militære midler i bruk for å hindre at Ukraina blir medlem av NATO. Tror vestlige statsledere igjen at Russland bløffer? Eller tror de at Russland ikke har tilstrekkelige militære virkemidler til disposisjon? Det vil i så fall være like tragisk og vil bare medføre enda flere falne på den ukrainske siden og større materielle ødeleggelser før Russland uansett seirer på slagmarken.

En tredje grunn kan være at vestlige ledere faktisk tror at en atomkrig mellom USA og Russland enten kan begrenses eller USA kan vinne en slik krig. Dette er mildest talt utrolig og den aller farligste muligheten, men det er en mulighet som må taes med i betraktningen.


5, Manglende forståelse av russiske forhold i Vesten

Da Vesten innførte sanksjoner mor Russland og kastet russiske banker ut fra SWIFT trodde vestlige ledere at dette skulle kunne lamme Russlands økonomi og sende rubelen til bunns. Det motsatte skjedde. Russisk økonomi viser nå solid vekst år for år, rubelen har styrket seg sammenlignet med før krigen brøt ut, og vanlige russere har en bedre kjøpekraft enn vanlige forbrukere i de vestlige land. Sanksjonene har først og fremst rammet de vestlige land selv.

Da Vesten begynte å beslaglegge eiendommene og formuene til russiske oligarker i Vesten, trodde vestlige ledere at disse oligarkene var Putins venner og allierte og at de slik skulle kunne ramme Putin. Det de ikke forstod, var at utenlandsoligarkene alltid har vært Putins fiender. Putin har i to tiår anstrengt seg for å få dem til å ta med seg formuene hjem til Russland, slik at de kunne reinvesteres og beskattes der, og da vestlige land begynte å beslaglegge luksusyachter og bankkonti skjedde nettopp dette: de utenlandsoligarkene som kunne vendte nesen hjemover og enorme verdier er nå tilbakeført til Russland, der de investeres og beskattes. De vestlige aksjonene mot de russiske utenlandsoligarkene har styrket Putins posisjon, ikke svekket ham, slik vestlige ledere trodde.

Kunnskapene i Vesten om forholdene i Russlands nærområder i Østeuropa er også sterkt mangelfulle. Blandt vestlige ledere hersker en utbredt mangel på kunnskap om de nye NATO-medlemmene i øst, hvorav mange har agendaer som er totalt uforenlige med NATO qua allianse og alliansens opprinnelige formål, som i utgangspunktet har vært å bevare freden i Europa. Litauerne, polakkene, ungarerne, latvierne – alle har de en agenda, alle ønsker de å få tilbake territorium som tidligere var deres, om vi går tilbake 50 år, 100 år, 200 år eller 300 år. I Balkan er ting som skjedde i 1650 bare som igår, gammelt gjensidig fiendskap forsvinner aldri, og det er et begjær efter gamle territorier som tidligere var deres. Ungarere som bor i Karpatene i Ukraina hater det og de hater ukrainere intenst og anser at de burde være en del av Ungarn. Det samme er tilfelle med litauerne og polakkene. Når Ukraina kollapser, vil alle disse landene komme til bordet med kniver og gafler. Og hverken velgerne eller politikerne i Vesten aner noe om dette. NATO vil ikke være i stand til å håndtere situasjonene som vil oppstå, men når alle disse landene er medlemmer i NATO, blir NATO en del av problemene og må forholde seg til dem. Problemene vi har sett mellom de to NATO-landene Hellas og Tyrkia blir for småtteri å regne om landegrensene i Østeuropa skal måtte strekes opp på nytt.

Det er to måter dette kan ende på. De vestlige lands ledere kan begynne å snakke med russerne og komme frem til en meglet løsning, men man kan ikke få russerne til forhandlingsbordet med mindre man i utgangspunktet sier seg enig i å oppfylle tre betingelser. For det første må den ukrainske staten som (gjen)oppstår efter denne katastrofen være nøytral. For det andre må Vesten umiddelbart suspendere leveransene av all militær hjelp. For det tredje må alt NATO-personell ut av Ukraina. Når det gjelder territorium, vil ikke russerne være villige til å gi fra seg territoriene de allerede har erobret. Hvis vestlige land går i forhandlinger med Russland med disse begrensningene i mente nå, vil Ukraina som stat kunne overleve, om enn sterkt redusert. Ukraina har mistet minst tre hundre tusen mann i krigen, kanskje det dobbelte antallet er invalidisert, og Ukraina har så langt måttet avstå 23% av sitt landområde til Russland. Hvis vestlige land ikke foretar en kursendring nå, vil Ukraina i tillegg miste resten av sine hærstyrker og landområdene regimet i Kiev vil kontrollere vil krympe og krympe til det nesten ikke er noe mer igjen og russiske styrker til slutt står på grensen til Polen, der de vil bli værende de neste generasjonene.